Hørekrig: Vidunderhørelse skaber splid

Siden min mor har audiopedagogisk utdannelse, får vi "NTD - Nordisk tidsskrift för hörsel - och dövundervisning" her hjemme. Og der står det ofte mye rart, kan du tro! Mye nyttig, mye bra, men også mye som for meg virker helt hoderystende. Og i nr 4 - 2007 finner man da altså artikkelen "Hørekrig: Vidunderhørelse skaber splid".

I ingressen heter det "Et suber-høreapparat giver børn hørelse og et nyt liv i 'normale' børnehaver. De specielle døveinstituioner er derfor overflødige, lyder det. Men Danske Døves Landsforbund advarer nu mod at behandle de nyhørende børn som alle andre."

Dette er da altså nok et innlegg i debatten tegnspråk vs talespråk. Den belyste saken også fra tegnspråkforkjempernes side, men det jeg vil trekke fram her er de utsagnene jeg reagerte sterkt på.

Prosjektmedarbeider Tanja Sandager hos foreldreforeningen deCIbel (Jeg forstår i grunnen ikke valget av navn på foreningen, selv om det er et artig ordspill. Desibel har nemlig ingenting med CI å gjøre, ettersom CI-hørsel ikke kan måles som desibel.) forstår ikke bekymringen DDL viser overfor de barna som ikke får tegnspråklig støtte. "Vi har fundet kuren på døvhed. Så hvad er problemet," spør Sandager.

Hva er problemet? Problemet er at du tror man har funnet kuren for døvhet!
Enkelt og greit.
Slike utsagn som Sandager kommer med vitner om dårlige kunnskaper, dårlig evne til å sette seg inn i andres situasjon, manglende empati og forståelse. Rett og slett manglende medmenneskelighet.
CI gjør deg ikke hørende, altså har man ikke funnet noen kur for døvhet. CI-barn blir vanligvis funksjonelt tunghørte, men de er fremdeles like døve! Dette tror jeg dere som leser bloggen min er enige i.

"CI er ikke anderledes, end hvis du giver et svagtseende barn briller." Jeg syns det er ganske mye som er annerledes. Barnet må gjennom en operasjon, og under alle operasjoner kan det oppstå komplikasjoner. Spesielt knyttet til CI-operasjoner risikerer man ansiktslammelse, tap av smakssans, svimmelhet og skader på balanseorganet. Det er en helt annen sak enn å plassere to glass på nesa til en unge.
I tillegg følger opptrening med knallharde krav for barna. Man skal tale korrekt og man skal høre bra. Man må trene på lytting dag ut og dag inn. Jeg har aldri hørt om noen som har plassert et barn med briller hos en optiker og sagt "Nå skal vi trene på å se, nå skal du kikke på dette bildet 10 ganger og fortelle meg hva du ser". CI er langt mer omfattende enn brille-bruk, både under utredning, behandling og oppfølging.
Jeg kan til en viss grad være tilbøyelig til å sammenligne briller med høreapparater, begge er en ytre korrigering av en sans og krever ikke kirurgiske inngrep. Sammenligner man på denne måten, så kan CI-operasjoner sammenlignes med laserkirurgi for øynene. Og unnskyld meg, men det er ikke akkurat vanlig å laseroperere småbarn.

Videre sier Sandager at CI-barn kun bør omgås hørende barn for å utvikle talespråket, og at det ikke er noen grunn til at man forsinker barnets utvikling med tegnspråk. "Man indopererer CI i børn, fordi de skal lære at høre og tale sammen med deres foreldre og hørende lægekamerater. Tegnsprog skader kun talesproget."
Jeg forundrer meg stadig over at man fortsatt påstår at tegnspråk skader talespråket. Hvor er dokumentasjonen for dette? All tilgjengelig forskning viser det motsatte. Forskningsresultater som ble lagt fram i høst viste at den tegnspråklige begrepsutviklingen begynte ved 6-måneders alder, og at den talespråklige utviklingen først begynte ved ca 12 måneders alder. Og at disse to begrepsutviklingene tilogmed ligger i hver sin hjernehalvdel, slik at den talespråklige utviklingen faktisk skjer raskere, nettopp fordi den hjernehalvdelen kan opprette "koblinger" til den andre, den tegnspråklige utviklingen, og dermed forsterke hverandre!
Dette kan man også se hos CODA-barn(Children of Deaf adults). CODA-barn har en raskere og bedre språkutvikling enn sine jevnaldrende hørende. Avogtil er det tegnspråket som dominerer utviklingen, det neste halvåret kan det være talespråket, men hele tiden er begge språkene der, og de forsterker hverandre.

En annen ting som forundrer meg når man sier at tegnspråket ødelegger for talespråket er det generelle prinsippet om tospråklighet. Tospråklighet er jo så fantastisk, sies det. Det er påvist gjennom forskning at tospråklighet utvider begrepsforståelsen og språkforståelsen på veldig positive måter, og at de positive effektene vedvarer hele livet. Så hvorfor sier da tegnspråkmotstandere det motsatte??? Gjelder de positive effektene av tospråklighet kun for de med to talespråk? Hvor er i såfall dokumentasjonen? Hvordan kan tospråklighet være så positivt for alle andre unntatt døve?

Prosjektleder for et nytt statsfinansiert CI-barneprosjekt ved Center for Tegnsprog og Tegnstøttet Kommunikation Susanne Carstensen sier om foreldrene til CI-opererte barn at "Vælger man CI til sitt barn, så er det fordi, at man ønsker, barnet skal have et talesprog."
Dette virker for meg som en egoistisk årsak. Ønsker man primært at barnet skal tale, ikke at det skal høre? Hvorfor er det viktigere å kunne tale enn å kunne høre? Sett utenfra vil jeg da tro at for det enkelte individet vil det være viktigere å kunne høre enn å kunne tale. Hvem er det taleferdighetene kommer til gode? Først og fremst foreldrene, som da "slipper" å lære seg tegnspråk.


Er det virkelig så galt fatt med menneskeheten at vi gjentar våre egne feil? Var det ikke taleevnen som stod i fokus da oralismen vant fram på 1800-tallet? Var ikke det viktigste den gang at de døve barna skulle lære å tale korrekt? Det faktum at de ofte ikke forstod innholdet i det som ble formidlet virket ikke like viktig. Hvor mange døve kjenner vi ikke idag, som ble skadelidende under dette?

Dere vet at jeg i utgangspunktet er positiv til CI. Men det forutsetter valgfrihet, en reell mulighet til å i voksen alder kunne velge språkkode. Jeg sier som Ole Brumm og Norges Døveforbund; Ja takk, begge deler!



Hva er problemet?
Problemet er at du tror man har funnet kuren for døvhet!