Fritz Moen - Overgrepet

Nå har jeg nettopp lest Tore Sandbergets bok om Fritz Moen-sakene. Dette er rett og slett skremmende lesning. Er det virkelig slik rettssikkerhet vi har i Norge? Lille, trygge Norge hvor alle er så snille med hverandre, hvor korrupsjon og kameraderi liksom ikke forekommer og hvor alle har likhet for loven? Hvis du tror det så bør du tro omigjen...

Kan noe så "lite" som kommunikasjonssvikt, det at tolkene og retten ikke oppfattet at Moen snakket om "Slik kan drapene ha skjedd", men derimot trodde han sa "Slik utførte jeg drapene", ha ført til at Moen satt mer enn 18 år i fengsel?

Hva slags politivesen har vi i Norge, som er mer opptatt av å fakke "noen", enn å fakke "den rette"?
Hvorfor reagerte ingen da Moen sa at politiet "lærte" ham hva han skulle si?

Boken forklarer steg for steg hvordan Fritz Moen ble avhørt og dømt, hvordan Sandberget fikk gjenopptatt sakene, og hvordan politi og rettsvesen har gått fram i disse sakene. Men det gir oss desverre ingen svar på hvorfor? Hvorfor var det mulig at det kunne gå så langt? Hvorfor valgte politiet å utpeke en mann som egentlig ikke hadde noen sjanse til å begå mordene, som syndebukk? Ja, Moen var en utstøtt og ensom mann, et lett bytte. Men hvorfor?
Hvorfor fikk ikke døvepsykiateren uttale seg i retten om Moens begrepsforståelse? Hvorfor fikk ikke det forlovede paret som var vitner til en samtale mellom to mennesker på drapsstedet vitne i retten? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Og hvem VAR de to personene på drapsstedet? Var det offeret og hennes drapsmann? Det får vi nok aldri vite... Var personen som tilstod drapene på sitt dødsleie, den virkelige morderen? og hvorfor kunne man ikke slå fast blodtypen til denne mannen etter at han døde?

Enkelte steder i boken måtte jeg dra på smilebåndet. Blant annet da Moen fikk status som mistenkt fikk han forbud mot å lese aviser og høre på radio.
Enkelte "beviser" var så på jordet at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte.
Hvordan kunne noen tro at Moen, som var halvt lam, kunne knyte stramme knuter på en jakkesnor rundt ofrenes hals?

For meg føles Moen-saken ganske nær. Ikke bare fordi jeg selv er døv, men også fordi Moen gikk på Skådalen samtidig som min onkel. Moen var flere ganger hjemme hos mine besteforeldre, og det føles ganske rart at denne mannen som vi har lest så mye om i avisene, denne mannen har min mor møtt da hun var liten.

Justismordene på Fritz Moen er gått inn i historien. Ikke bare i døvehistorien, men i Norgeshistorien og også globalt. Dette er et av de groveste overgrep som er gjort mot et menneske, det er det verste tilfellet av justismord i Norge.

Tore Sandbergets bok er ikke den første boken man bør lese dersom man ønsker å vite mer om døve i seg selv. For Fritz Moen var ingen gjennomsnittlig døv. Og det er heller ikke døvheten boken fokuserer på. Du vil bli sittende igjen med flere spørsmål enn hva du hadde når du begynte å lese. Og du vil lure på om det du nettopp har lest, er hentet fra virkeligheten. For det virker mer som en episode av "Dømt Skyldig" eller lignende tv-serier. Men boken bør absolutt leses!